Lege-Norge

Publisert 15. november 2007 i Personlig

For noen år siden fikk jeg helt ut av det blå problemer med urinveiene. For å si det rett ut, på den minst maskuline måten, jeg fikk ikke til å tisse. Som de fleste skjønner er ikke dette særlig morsomt. Det som skulle vise seg å være mindre morsomt, er veien til en endelig løsning, fra den ene legen til den andre.

Legevakten antok at mine problemer var en urinveisinfeksjon, og antibiotika ble gitt. Det fungerte en stund, men etterhvert som problemene tilbake, med mindre styrke. Etter et par legebesøk endte jeg opp hos en spesialist (urolog) på en privat fasilitet i Ålesund. Prostatitt var diagnosen jeg fikk der, som da er en betennelse i prostatavevet som fører til problemer med vannlating.

Antibiotika ble gitt for dette, og problemene forsvant en periode. De kom derimot tilbake, kraftigere enn noen gang, og etter en undersøkelse på regionsykehuset i Trondheim (RiT) ble jeg henvis til urolog. De fastslo at jeg hadde trangt urinrør, og at dette kunne rettes med en mindre operasjon der legene går inn med kniv, og skjærer bort noe av det vevet som blokkerer urinrøret. Dette ble gjort på sykehuset i Ålesund.

To år gikk, uten nevneverdige problemer, men så dukket problemet gradvis opp igjen. Urologen konkluderte med at dette kunne fikses enkelt med enda en operasjon, maken til den jeg hadde i Ålesund. Operasjonen ble gjennomført, og etter en ukes sykmelding ble jeg «friskmeldt».

Det som da skjedde var at jeg ble innkalt til urologisk på RiT. Saken var nemlig den at jeg skulle bruke kateter på meg selv i tre uker, for å sørge for at blæren ble ordentlig tømt. Dessverre for meg er jeg av typen som ikke tåler mye smerte, iallefall ikke der nede, og tanken på smerten jeg allerede hadde hatt ved å gå med kateter konsant i en uke gjorde meg bestemt på at jeg ikke ville bruke kateteret.

Vel nede på RiT informerte jeg sykepleiersken om at det ikke var nødvendig med noen opplæring, i og med at jeg ikke ville gjennomføre resten av behandlingen. Sur og grinete som hun var ba hun meg vente slik at hun kunne hente overlegen.

Overlegen kom, og kikket på papirene mine, og lurte på hva problemet var. Jeg forklarte situasjonen, og han mumlet enda litt til mens han leste papirene. Så informerte han meg om at han ville sende meg til rikshospitalet i Oslo for en annen type operasjon. Han forklarte at grunnen til at jeg måtte gjennomgå enda en operasjon lik den jeg gjorde i Ålesund, var fordi vevet fra arret i urinrører som følger av skjæring med kniv hadde blokkert urinrøret på nytt. Videre fortalte han at risikoen for at dette ville skje igjen var stor, i og med at de måtte skjære opp det samme såret, og igjen skape nytt vev som sannsynligvis ville tette. Operasjonen i Oslo gikk rett og slett ut på å kutte vekk den delen av urinrøret som var trangt, og erstatte med nytt. Dette skulle ifølge overlegen på urologisk på RiT være den siste operasjonen jeg måtte gjennomgå.

Konklusjonen hans var enkel; han skjønte ikke hvorfor jeg, en ung og frisk mann, ble sendt inn på en operasjon nummer to, når jeg skulle vært sendt direkte til Oslo. Hadde det altså ikke vært for at jeg er pinglete på smerte, hadde jeg altså fått min opplærling og blitt sendt hjem med et rør i tissen. Sannsynligvis hadde det gått enda noen år (med plager) før jeg hadde blitt sendt til Oslo.

Så følgte henvisning til en undersøkelse på urologisk i Oslo, der røntgen kunne avsløre at urinrøret mitt hadde form som et «timeglass», hvor en del altså var ekstrem smalt (vi snakker vel om 1/4 av den opprinnelige størrelsen. Operasjon ble anbefalt på flekken, og legene mente det ikke skulle føre til noen fler komplikasjoner for meg.

Det ble så avtalt at jeg kunne bestille time for operasjon hos dem når det passet meg, via fastlegen min. Siden det på den tiden ikke passet meg så godt, planla jeg å få sendt henvisning rundt oktober/november 2007, slik at jeg fikk time på nyåret. Det var nemlig 3-4 måneder ventetid.

For en ukes tid siden bestilte jeg meg time hos min fastlege for å få henvisning. I utgangspunktet ville det vært mulig for legen å sende henvisning til Oslo uten at jeg kom innom på time, da min fastlege kjenner min situasjon, og har vært opplyst om alle mine undersøkelser og operasjoner siden det først dukket opp. Dette var selvfølgelig ikke mulig, da legesenteret som vanlig vil tjene inn sine 125,- kroner i egenandel, pluss de kroner de får fra trygdekontoret.

I morgen har jeg time. Idag fikk jeg beskjed på telefon om at min fastlege nettopp hadde blitt sykmeldt, og at de jobbet med å finne en vikar. Jeg kunne derimot ikke få time før 18. desember, altså over en måned fra nå. Jeg godtok dette, og tenkte med meg selv at det kan jo skje den beste å bli syk.

Men (det er altså et men). En ekstra måned ventetid hos legen fører til en ekstra måned ventetid for operasjon. Jeg er så langt i god form, men vet av erfaring at dette kan snu relativt fort. Burde jeg ikke da kunne få time hos en annen lege, som kan skrive henvisning? Selvfølgelig ikke, de har jo alt for mange pasienter fra før av, og jeg kommer naturligvis ikke først i rekken hos dem.

Hva med at legen skriver ut henvisning og sender til Oslo uten å ha meg inn til time? Situasjonen er ganske klar; rikshospitalet har sagt sitt om at dette må gjennomføres, men slik systemet fungerer må henvisningen komme fra fastlegen. Legesenteret på sin side står selvfølgelig på sitt om at jeg må inn, men jeg tror nok det er mest på et økonomisk grunnlag, ikke fordi jeg må inn for at legen skal skrive papiret. Alt står i journalen.

Legesenterene klager på for lite bemanning, men er det ikke slik at de kunne spart seg masse tid om de hadde tatt de mindre nødvendige henvendelsene på telefon? De som kjenner sin fastlege og f.eks skal ha sin måndtlige dose allergimedisin e.l. må faktisk inn på time for å få en lapp? Dette gjelder selvfølgelig ikke alle leger; det finnes vel de som ser hvor lite nødvendig det er med time for alt mulig, men slik er det altså ikke overalt, dessverre.

Jeg skal forsøke å purre på dem mer, for strengt tatt er det ikke holdbart. Jeg er riktignok ikke i den situasjonen at jeg dør om jeg må vente en ekstra måned, men det utgjør en del for meg likevel. Og skal det egentlig være slik i helsenorge?

Del på Facebook
Del på Twitter
Følg kommentarer med RSS

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar (angre)